porten lukkes,
det er gjort for aller siste gang.
Gi meg hånden,
før du reiser,
kom og sett deg stille på mitt fang.
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.
Være sammen,
siden skilles,
det er veien hver og en må gå.
La oss ikke,
være triste,
selv om det er oss det gjelder nå.
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.
Døren låses,
porten lukkes,
det er gjort for aller siste gang,
Om vi siden
aldri møtes,
kan jeg være hos deg i min sang:
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.
Husker dere denne? Fra Portveien 2? Den er altså sååå klump i halsen!
-Tryggheim barnehage på Åssida
-Nabovenninnene på Åssida.
- Barneskoleklassa og klasseforstander på Konnerudskole. C-klassen fra 1988-1994.
- Svensedammen ungdomsskolen med lærere, fra 94-97.
- Oldefar Rolf.
- Strøms vgs med lærere fra 97-00.
- Farfar Karl
- Drammen by.
- TSN 00/01 med Chata Rila, Bratislava og slottet...
- Bergen by og alle de flott medstudentene på lærerskolen på Landås og KM-miljøet.
- Drammen by, for 2. gang, mye sårere denne gangen. Det smerter enda, kanskje mer...
Jeg har møtt mange mennesker mennesker i mitt liv. Mange utrolig flotte mennesker! Som har vært med å gjøre livsveien min lystig, lattermild og trygg. Hvor er de alle sammen, hva gjør de, hvordan er livet deres? Man deler mye av seg selv her i livet, med folk man i grunn ikke vet hvem er lenger. Ettersom alt er i endring har vel de også endra seg. Kanskje man ikke hadde vært så gode venner lenger? Men vit at alle som har vært med å dele kun noen måneder av livet med meg, jeg husker dere, dere har betydd noe på godt og vondt, for meg og jeg ønsker dere alt godt!!!
Tida står ikke stille dere... Alt er stadig i bevegelse. Kropp, helse, sinn, folk rundt meg, meninger og familien... Små skritt av gangen, men når jeg ser at forrige innlegg var for over 2 år siden, så har små steg blitt milelange...
Det er klisjèaktig at inngang til et nyttår gjør meg stint av ettertanke... Jeg er et menneske som hater farvel mer enn noe annet her i livet. Prøver å unngå det som best jeg kan, på grensa til frekt, men jeg makter ikke alltid følelsesbølgene som kaster seg over meg.
Når jeg nå sitter her, første dagen i 2014, har jeg mye å være takknemlig over og jeg har mye og si farvel til. Av de helt nære tingene også. Det elementære...
Jeg sier farvel til:
-bleiebarn og smokkunger (på mange vis ikke no å grine over, på annet vis litt, likevel...)
-søvnløse netter og tidlige morgener (Nå klarer de seg selv, skrur på barneTV kl 06.00 og tar seg en frukt...)
-Nonverbalt småbarns liv.
- Morgenkaos og 8-arms liv. ( De kler seg selv...)
- Det nyetablerte liv... Jeg må vel innse at etter 7 års ekteskap og 3 unger er vi ikke NYetablerte lenger...
- Å prioritere barnevakt for å ta meg en fest. (Fest gir meg ikke det det en gang gav. Nå vil jeg heller bruke mye tid på ungene og mannen. Hadde aldri trodd jeg skulle mene det men...)
- Å være nyutdanna... 9 år siden til våren, at jeg gikk ut av lærerskolen...
Ikke noe av dette er noe jeg sier farvel til med tungt hjerte, enda...
Jeg er heller takknemlig!
Det sies at når en dør lukkes, åpnes en ny. Så hva åpnes for meg da?
Kort konkludert; -mer tid! Mer tid til meg selv, trening, til mannen min og de gode samtalene, til kvalitetstid som leik og prat med barna, til å utvikle et selvsikkert forhold med elevene mine og til å håndtere hverdagens kaos.
Mer tid, i bilder:
Ut på tur, skog, fjell, vann og strand:
Bestiger fjell:
Baker fine kaker:
Sylter:
Kler oss ut:
Er i avisa:
Spiller spill:
Minnes de som ikke er her lenger:
Lager tradisjoner:
Men nå er det disse som gjelder... ;-)
Et nyttår, småbarnslivet svinner hen, kanskje jeg får mer tid til bloggen. Jeg liker det, å dele med meg...
Og du kjente og ukjente venn... Takk for det gamle :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar