Det er jul du har tid til å lengte, til å høre Guds hjerte slå!

Pepperkakehuset er bakt og pynta, annen bakst i bokser(både ferdig kjøpt og hjemmebakt;)) I dag og i morra skal det ryddes, skrubbes og vaskes, for i helga tar vi vekk adventspynten og fram med julepynten!

Jeg er en juleelsker! Vi går hånd i hånd! Lukter, lys, lyder, stemning, forventninger... Jeg er et meget naivt og barnlig menneske og i jula kommer jeg virkelig til min rett! Men jeg gjør bare det jeg synes er morro og som jeg ikke trenger stresse med. Jula skal ikke være stress! Det har jeg bestemt! Så noen år får man kanskje en romjulsgave, eller ett nyttårskort... Sånn er jeg, redde seg sjøl først! Så renner det i overflod til alle andre også:)

Jeg er kristen og for meg betyr julebudskapet ikke bare julekos med familie og venner, men det har en høyere mening i forhold til min tro. Jeg skal ikke gå dypere inn på det i denne omgang, dette legges jo ut på det åpne nettet, så litt tilbakeholden med meg selv må jo jeg også være! Men i hjemme  mitt, i jula, vises det i form av ei nydelig julekrybbe, ikon, kristne julesanger, ikke minst tennes adventsstaken hver dag og vi synger "Tenn Lys", Torjus kan snart de 3 første versa! :)

Mitt lille barnekor sang en sang nå i jula, som jeg vil dele med dere. Den er fra Portveien 2, for de som husker det.

"Det er jol"

For eit augeblikks tid er det stille og fred på den fredlause jord.

For eit døgn eller to må det tie, alle truslar i bomber og ord.

Eit sekund eller to kan du gløyme, at kanskje må jorda forgå.

Det er jol, du har tid til å lengte, til å høyre ditt hjarta slå.

For eit augeblikks tid kan me leva og leike som syster og bror.

For eit døgn eller to kan me samlast rundt eit heimleg og veldekka bord.

Eit sekund eller to kan me gløyme, at kanskje må jorda forgå.

Det er jol, du har tid til å drøyme, og høyre ditt hjarte slå.

For eit augeblikks tid kan du kjenne, ei fred i ditt fredlause sinn.

Men du har ikkje lov til å gløyme, alle inntrykk som pressar seg inn.

Eit sekund eller to kan me vara, før jorda gjeng under i brann.

Ditt urolege hjarte skal banke, for fred mellom alle land.

For eit augeblikkstid skal du knele, for fred på den fredlause jord.

Dine døgn skal du vie til kampen mot bomber og krig og mord.

Det er menneskets framtid det gjeld. 

Til sist vil du kanskje forstå;

i ein stall, i ei fattigsleg vogge, du høyrer Guds hjarte slå.

Denne sangen er så fin og ikke minst super aktuell i det usikre samfunnet vi lever i idag. 

I jula synes jeg det er godt å se så  mange som deler av sine goder. Vi koser oss, blir godhjerta og deler av vår overflod. Alt fra å gi penger til gode formål eller ta en telefon som skulle vært tatt i åresvis, er med å bidra til en bedre jul for mange. Og da må jo formålet fra Gud være gjort! Solidaritet, empati eller nestekjærlighet! Jeg hører i alle fall Guds hjerte slå...

God jul kjære kjære venner! :)

Musikk og dans!

Året var 2000. Jeg var ung, vakker, naiv, prinsippfast, fordomsfull, russ og blå. Russebilen var en Chevrolet 86 modell, V8 med elektriske vinduer og cruise-kontroll. Navnet var ”Desperados”, begrunnet med at vi var en bil full med single og desperate jenter, Girlsa <3, og jeg fikk ”Gangleader” på russelua. Drinken var Martini Bianco og Battery, sprit var jo ikke lov. Utestedet var Backyard og selvtilliten var nådd ett maksimum! Stakkars gutter! Mannen min var også russ dette himmelske året. Vi var Milleniumsrussen! Likevel får jeg stadig en følelsen av at vi ikke var russ samtidig, kanskje på hver vår planet...

Dere andre Milleniummere husker vel Lady Violet med ”Inside, turning to outside”, Vengaboys med ”Shalalalala” og ”Going to Ibiza”, ”Blow your wissel” (som var årets russelåt), ”Fffffff- Freestyler, rock a makkafakk” og ikke minst ”I´m blue!!” med Eiffel 65. Gode låter!!!

Vi sang, vi gaula, vi dansa og sjekka! Herlighet for en tid! Minner-minner-minner!

Mannen min hadde russebil, var russepresident og rød, fra topp til tå;). Han brukte russetida si til å høre på Crede, Metallica, REM, CypressHill, Soul Fly, AC-DC, Corn og Marilyn Manson… og i alle fall ikke til å forberede 17.mai-tala si!

Dette var ei lang innledning til å fortelle om by-musikk vs bygdemusikk. Jeg ser jo, når vi sammenligner russemusikken min med gubbens, så er det kanskje mer kvalitet og holdbarhet i det han hørte på. Men for meg, så var det uhørbar musikk og noe jeg ALDRI ville høre på! I seinere tid kan jeg jo faktisk like noe av dette. Men den musikken jeg virkelig aldri kom til å like var bygderock, country og danseband! Det streid i mot min natur!

Nå har det seg sånn, at Danseband festivalen og Countryfestivalen i Seljord, er kåra til verdens beste, i sitt slag, flere ganger. Seljord er jo nabobygda mi, og da skjønner dere kanskje hva slags musikk man ofte opplever her…! Ikke trodde jeg at jeg skulle møte noen på min egen alder og yngre som likte sånn musikk. Jeg fikk jo bekrefta at det vi kalte ”bygdemusikk” virkelig var bygdemusikk og er det enda. Festene er fulle av kun bygdemusikk. Har til gode å høre no VG-lista i alle fall!

Så hva tror dere skjer? Skrur jeg av musikken på fest, tar jeg med ørepropper eller sitter jeg og er sur i et hjørne… Neida denne jenta er på dansegulvet hele kveldene. Herlighet!! Hvorfor gidder man å ha prinsipp! Tror jeg har brutt alle jeg noensinne har hatt! Jeg går fra gutt til gutt. Danser til Johnny Cash, Hellbillies, 9-Liv og Smokie! Og vi danser pardans, sving liksom. Slutt på å gnikke rumpa oppetter den kjekkeste gutten på dansegulvet, her må man vente til å bli bydd opp til dans!!! Naiv som jeg er, trodde jeg også dét var tøys, første gang jeg opplevde det. Danser man pardans liksom? Det har jeg jo ikke gjort, siden jeg ble brukt som tvangseksempel, med gymlærer Terje, til den årlige seansen av svingundervisninga i gymmen på ungdomsskolen. Selv med 12 år klassisk ballett på baken, blir jeg brått den dårligste danseren. Så jeg får ikke dansa så mye. Veggpryd! Og når jeg får meg en dans, er det av veldedighet til den overpynta jåla i hjørnet. Neida det er jo ikke det. Men folka er snille og sier at jeg ikke er så dårlig til å danse. Men jeg har en ærlig mann, som sier, at det til tider er flaut å danse med meg!!!!! En ukontrollert jojo, som prøver seg på jorda rundt, uten i det hele tatt å kunne jojje vanlig engang, er et godt bilde på seansen. Men hva har man å stille opp med, mot de som har dansa avleggs siden de ble født! Atter en gang har det som er avleggs og som jeg ikke trodde eksisterte lenger, innhenta meg.

Og hva ender dette med!!! Jo da, jeg omfavner musikken og dansen og LIKER det!!! What!!!! Prinsipper kan kastes!!!! Og nå sier jeg det høyt! Jeg elsker bygdemusikk, bygdedans og maser om å få danse mer, MER! Stemning er alt, musikk er ingenting! Og med tanke på russemusikken min, er kanskje dette til det beste?

De klea!

Ja jammen er det kaldt nå altså!!!  Men jeg kjøpte meg en sånn bærbar dyne med glidelås i fjor. Og den er så deilig, da kjenner man liksom ikke kulda i det hele tatt! Så da kan vi vel vie dette blogginnlegget til klær, mine klær! Jeg har også noe så fornuftig som "bogs", meget varme og vanntett!

Jeg er og den stolte eier av 4 fleecegensere, ei jakke, og masse ullundertøy. Såkalte fornuftige klær. Jeg har også blitt eier av to par joggesko, behagelige bukser, bytta ut bomullssokkene med ullsokkene, bytta ut stringtrusene med "panser"truser. Jeg invisterte til og med i et ullnettingsundertøy, i fjor til 400kr per del! Og ei ullfrotté jakke til nesten 900 kroner! 

Hva har skjedd egentlig? Hvor er de svarte høyhelte støvlettene, fake-pelskåpa og leopardskjerfet?(hvilket jeg faktisk har eid) Det har liksom skjedd noe! Jeg var jo glamorøs! Nå er jeg bare en vandrende ulldott... Det finnes ikke mange leopardskjerf og fake pels her oppe altså. Å pynte seg er heller ikke pynte seg, som jeg er vant til... 

Apropos det; Min første fest her oppe var en nyttårsaften i 2003. Jeg pynta meg som jeg pleide. Holdin strømpebukse, skjørt, vel utringa topp med glitter, glitrende sminke og svarte høyhelte pensko. Ikke no gæærnt med det. Selv om Ånund spurte om jeg måtte pynte meg så veldig. Veldig... sa jeg. Dette er jo helt normalt! For jeg var ikke så veldig pyntete, med tanke på andre by venninner:) Middagen var et spleisekoldtbord hos en kompis av Ånund. Maten var god og folka snille, dog ikke så veldig pynta... Ikke noe som viste spesielt til en nyttårsaften feiring i alle fall. Jeg var et fyrverkeri og det er ikke alltid positivt. Følte meg rett og slett litt dum. Litt sånn -jeg kommer som batman på fest, fordi jeg trodde det var karneval, de andre visste at det ikke var karneval... Da vi kom til festlokalet forstod jeg kanskje hvorfor man ikke pynter seg så veldig her... Festene er nokså uforutsigbare og denne festen var på et grendehus. Det var kaldt, inne og ute og det var UTEDO!!!!! Hallo! Utedo, i 2003!, jeg trodde virkelig det var tøys! Ingen hadde forberedt meg på det! Den lå ikke vegg i vegg med grendehuset for å si det sånn, neida den lå kav bak i evja. "Stien", opptråkka spor i høy snø, var opplyst med fakler bak til utedoen, der inne var det en fakkel vi måtte tenne for å finne doen. Så du kan vel se det for deg, Stine ballanserende på høyhelte støvletter, i leopardskjerf og fake-pels. Mer og mer vinfull utover kvelden, opp og ned med holdin- strømpebuksa. Og for de som har brukt det..., det er jo ikke bare bare å skulle stappe pølsa, ute i 20 minus med en enslig fakkel som kan lyse opp seansen... Så tror dere jeg pynta meg no særlig mer på fest her oppe etter det??? 

Klesstilen har endra seg betraktelig etter at jeg flytta opp hit, man må liksom "blend in". Derfor har jeg en byklesstil og en bygdeklesstil. De flotteste kåpene, støvlettene og smykkene, ligger i Drammen. Mens det varme og sportslige har jeg her. Jeg må le av hvor stor endring jeg egentlig har hatt i klesveien. Bogs og boblekåpe var uaktuelt for bare 2 år siden! Det er rart hvor påvirka man blir av de man omgåes med! Ikke fordi den fornuftige klesstilen er fæl, men bare lite glitrende og glamorøs... Den er jo veldig behagelig denne foruftige klesstilen, så jeg kommer nok ikke til å gå tilbake på det heller. Det er godt å slippe å fryse, men jammen er det godt å komme til byen å virkelig få pynta seg også!

Oppstandelse pga potetskrell...

Jeg var på bursdag i går kveld, og da kom vi inn på dette med bygd/by. De minna meg på et typisk eksempel, som vi har ledd ganske mye av.

Øya mine holdt nemlig på å sprette ut første gang jeg skulle spise middag hos svigers. Det var dekket pent på, med stetteglass og helgeservise. På menyen stod selvfølgelig ”sjav-skøte-elg”, med jordeple(les:potet), kokte grønnsaker(mye fra svigermors åker) og en herlig heimelaga brun saus! Det dufter deilig, vi setter oss alle til bords, tar hver vår potet og begynner å skrelle den. Jeg legger skallet på tallerken, i mangel på skrellbolle. Til min store forskrekkelse ser jeg at resten av denne herlige familien legger skrellet på bordet!!!! Jeg tenker; er ikke dette veldig spesielt… Og mange med meg synes det, der i blant mine venninner og familie som hoderistende hører på hva slags familie Stine har kommet inn i.

Så, etter å ha flytta opp hit da, så sitter jeg på en av de flere jentekveldene vi har her oppe, og forteller om denne rare tradisjonen, om å legge jordepleskalet på bordet. Det er jo alltid gøy å komme med gode historier på kvelder som dette. Så da sitter jeg der, med øyebryna høyt heva, godter meg og venter på gisp, gid og store øyne. Isteden blir det stille som natta og alle kikker på meg. Jeg skjønner jeg er på dypt vann. Svaret er enkelt: ”Ja, det gjer jau me au. Æ kje det vanleg?? Høtt skøn ellers gjera da? Høtt gjer du liksom, puttar det tebakars i kjelen??” Eeeeeh… Ja! Selvsagt gjør jeg det!!!... Vi var vel i overkant av 10 jenter der, og jeg var den eneste som ikke la potetskrellet på bordet! Jeg har blitt en minoritet!!!! I Norge, fordi jeg er fra byen! Men altså, vi ler så vi dævver, hver gang historien blir gjenfortalt. For jeg har liksom blitt hu som ikke legger potetskrellet på bordet. For jeg gjør fortsatt ikke det, og jeg kommer heller aldri til å klare å gjøre det. Søppel på bordet liksom…J

 

Prøver meg på et bilde!

Ja som tittelen på bloggen sier, må jeg jo vise litt av det jeg har lært og opplevd etter at jeg blei bygdekjærring... Og med en gang jeg skal forklare om ting her oppe, legger jeg om til dialekt i hodet mitt. Så da får det som kommer bare komme. 

Her stend eg og svigerinna mi og bakar brau (flatbrød). Fyst kjevlar me deigen tynn, tynn, tynn, så steikar me den på takke. Å koma i havn med ca 50 leivar tek nokon timar, derfor heve eg tenkt at denna prosessen egna seg godt med nokon glas vin, men etter eg flyta upp her har eg alltid amma eller vøri gravid. Men til nest år kanskje! På takka steikar me au den berømte klingen. Ei slags lefse, som me brukar til jolemiddagen, "Fisk og kling".

 Det er vel snart tid for klingbaking igjen. Tror faktisk vi skal stelle fisk og kling i Drammen i år. Søstra mi spiser ikke kjøtt og de andre blir dårlig i magen av ribbe... Bildet er forresten fra i fjor:) og jeg har faktisk min egen takke... Tru det den som vil!!!

Ett år siden sist gitt...

Nå blei aldri mitt aller første blogginnlegg publisert. Men nå tenker jeg å gjøre alvor av min blogg. Både fordi profiloppdateringsfeltet på facebook stadig ble for lite, men også fordi jeg har blitt litt oppfordra til å blogge livet mitt, for at byfisene skal kunne følge meg:) Så nå må jeg komme meg litt inn i dette bloggreiene. Det tar tid gitt!!!