Midt i det som skulle bli gårsdagens blogginnlegg, kom den grusomme beskjeden om bombing i Oslo... Plutselig ble det ikke lenger viktig med middag og dårlig vær. Det ble viktig å få tak på familie og venner. Heldigvis fikk jeg i løpet av en halvtime, vite at alle jeg stod nær var i god behold, mange var i utlandet.
Bombingen var ille, men så kom de første beskjedene om massakren på Utøya. Hadde jeg vært kvalm, uvel og gråtkvalt før, ble jeg i alle fall det nå! Nyhetene stod på fra ca 16.00 og til 00.30... Jeg kjente frykt i kroppen, det iste og det kom aldri nyheter som gjorde det bedre... Jeg tenkte at om det noen gang ble krig i landet var det nok denne følelsen jeg ville fått... Enda var ikke jeg direkte rammet, men følelsen av å ikke være fri,var rett og slett angstfyllt.
I går var det bare å se og se og se på nyheter. Det er fælt å si det, men jo mer jeg så, jo mer distansert ble jeg. Det blei så langt borte, så uvirkelig. Bortsett fra det som skjedde på Utøya, det tok jeg med til sengs og det ble en angstfylt natt... Svett, urolig... Nesten så jeg forventet flyalarm og begynte å tenke beredskap i eget hjem. Barna var merkelig nok, også veldig urolig.
Det jeg våknet opp til dagen etter var mer enn jeg kunne ha forestilt meg. Fra 10 til 84 drept på Utøya, og det har enda økt til ca 10 fler! Hvordan skal man reagere, hvordan skal man få beskrive det man føler... Jeg har ikke sett og ikke lært hva som forventes i en sånn situasjon. Fra land i Midtøsten ser man hylende, skrikende mennesker, springe med halvdøde folk i armene, stimle foran kameraene for å vise hvor ille de har det. For meg virker dette alltid veldig kaotisk og vanskelig å ta innover seg. Så hva når det skjer så nærme? Jeg er så gla´ jeg bor i Norge, når noe slikt først skulle ramme mitt folk. For en kontroll og tilstedeværelse av politi, helsevesen, statsminister, kongehus og ikke minst medmennesker! Nordmenn er ikke et kaldt folk! Vi klarer å holde hodet kaldt og hjelpe. Til og med ungdommene på Utøya hjalp hverandre, kom med inspirasjon for å holde ut og utførte heltedåder med døende venner i armene! Jeg blir så stolt av å se hva som egentlig bor i vårt folk!
Dagen idag har gått til å få et grusomt overblikk av hva gårsdagen innebar. Idag har alle nyheten kommet meg via radio. Med 3 små i heimen, fra 4 år og nedover, vil jeg helst ikke at de skal se for mye av det grusomme som har skjedd... Tårene har stadig trillet og tørket vekk før barna får se. Tenkte på 2. verdenskrig og den usikkerhet og redsel barna må ha følt av stadig å se noe i øynene på mor og far...
Til slutt tenkte jeg at jeg måtte ta dette innover meg og gå videre. Ja tårene kunne fortsatt trille, men apatien og maktesløsheten måtte vekk! Så da ble det spill, lese bok, bygge hytte, varm kakao, smil og latter. Det var påtatt kos fra min side, men barna skal få trygge og gode minner, selv om mor sørger innvendig. De skal jo være med å bygge videre, dette vakre landet vårt!
Så tiden som har stått stille har sakte men sikkert begynt å gå igjen... Og dette skal taes med i historien, oppdragelsen og pedagogikken. Min naivitet er i alle fall skjerpet! Vi skal gå styrket ut av dette, "Come what may"!
Jeg avslutter med teksten jeg skrev i juleinnlegget mitt. Den passer vel bedre enn noen sinne idag, bortsett fra at det handler om jul...;)!
"Det er jol"
For eit augeblikks tid er det stille og fred på den fredlause jord.
For eit døgn eller to må det tie, alle truslar i bomber og ord.
Eit sekund eller to kan du gløyme, at kanskje må jorda forgå.
Det er jol, du har tid til å lengte, til å høyre ditt hjarta slå.
For eit augeblikks tid kan me leva og leike som syster og bror.
For eit døgn eller to kan me samlast rundt eit heimleg og veldekka bord.
Eit sekund eller to kan me gløyme, at kanskje må jorda forgå.
Det er jol, du har tid til å drøyme, og høyre ditt hjarte slå.
For eit augeblikks tid kan du kjenne, ei fred i ditt fredlause sinn.
Men du har ikkje lov til å gløyme, alle inntrykk som pressar seg inn.
Eit sekund eller to kan me vara, før jorda gjeng under i brann.
Ditt urolege hjarte skal banke, for fred mellom alle land.
For eit augeblikkstid skal du knele, for fred på den fredlause jord.
Dine døgn skal du vie til kampen mot bomber og krig og mord.
Det er menneskets framtid det gjeld.
Til sist vil du kanskje forstå;
i ein stall, i ei fattigsleg vogge, du høyrer Guds hjarte slå.
Fortsett å være stolte, fortsett å snakke og fortsett å kjempe, men fortsett også, å atter la tida begynne å gå!
Til slutt, for dem som fortsatt ikke har forstått: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv..." Sitat fra ei klok venninne og hennes venninne!
