Året var 2000. Jeg var ung, vakker, naiv, prinsippfast, fordomsfull, russ og blå. Russebilen var en Chevrolet 86 modell, V8 med elektriske vinduer og cruise-kontroll. Navnet var ”Desperados”, begrunnet med at vi var en bil full med single og desperate jenter, Girlsa <3, og jeg fikk ”Gangleader” på russelua. Drinken var Martini Bianco og Battery, sprit var jo ikke lov. Utestedet var Backyard og selvtilliten var nådd ett maksimum! Stakkars gutter! Mannen min var også russ dette himmelske året. Vi var Milleniumsrussen! Likevel får jeg stadig en følelsen av at vi ikke var russ samtidig, kanskje på hver vår planet...
Dere andre Milleniummere husker vel Lady Violet med ”Inside, turning to outside”, Vengaboys med ”Shalalalala” og ”Going to Ibiza”, ”Blow your wissel” (som var årets russelåt), ”Fffffff- Freestyler, rock a makkafakk” og ikke minst ”I´m blue!!” med Eiffel 65. Gode låter!!!
Vi sang, vi gaula, vi dansa og sjekka! Herlighet for en tid! Minner-minner-minner!
Mannen min hadde russebil, var russepresident og rød, fra topp til tå;). Han brukte russetida si til å høre på Crede, Metallica, REM, CypressHill, Soul Fly, AC-DC, Corn og Marilyn Manson… og i alle fall ikke til å forberede 17.mai-tala si!
Dette var ei lang innledning til å fortelle om by-musikk vs bygdemusikk. Jeg ser jo, når vi sammenligner russemusikken min med gubbens, så er det kanskje mer kvalitet og holdbarhet i det han hørte på. Men for meg, så var det uhørbar musikk og noe jeg ALDRI ville høre på! I seinere tid kan jeg jo faktisk like noe av dette. Men den musikken jeg virkelig aldri kom til å like var bygderock, country og danseband! Det streid i mot min natur!
Nå har det seg sånn, at Danseband festivalen og Countryfestivalen i Seljord, er kåra til verdens beste, i sitt slag, flere ganger. Seljord er jo nabobygda mi, og da skjønner dere kanskje hva slags musikk man ofte opplever her…! Ikke trodde jeg at jeg skulle møte noen på min egen alder og yngre som likte sånn musikk. Jeg fikk jo bekrefta at det vi kalte ”bygdemusikk” virkelig var bygdemusikk og er det enda. Festene er fulle av kun bygdemusikk. Har til gode å høre no VG-lista i alle fall!
Så hva tror dere skjer? Skrur jeg av musikken på fest, tar jeg med ørepropper eller sitter jeg og er sur i et hjørne… Neida denne jenta er på dansegulvet hele kveldene. Herlighet!! Hvorfor gidder man å ha prinsipp! Tror jeg har brutt alle jeg noensinne har hatt! Jeg går fra gutt til gutt. Danser til Johnny Cash, Hellbillies, 9-Liv og Smokie! Og vi danser pardans, sving liksom. Slutt på å gnikke rumpa oppetter den kjekkeste gutten på dansegulvet, her må man vente til å bli bydd opp til dans!!! Naiv som jeg er, trodde jeg også dét var tøys, første gang jeg opplevde det. Danser man pardans liksom? Det har jeg jo ikke gjort, siden jeg ble brukt som tvangseksempel, med gymlærer Terje, til den årlige seansen av svingundervisninga i gymmen på ungdomsskolen. Selv med 12 år klassisk ballett på baken, blir jeg brått den dårligste danseren. Så jeg får ikke dansa så mye. Veggpryd! Og når jeg får meg en dans, er det av veldedighet til den overpynta jåla i hjørnet. Neida det er jo ikke det. Men folka er snille og sier at jeg ikke er så dårlig til å danse. Men jeg har en ærlig mann, som sier, at det til tider er flaut å danse med meg!!!!! En ukontrollert jojo, som prøver seg på jorda rundt, uten i det hele tatt å kunne jojje vanlig engang, er et godt bilde på seansen. Men hva har man å stille opp med, mot de som har dansa avleggs siden de ble født! Atter en gang har det som er avleggs og som jeg ikke trodde eksisterte lenger, innhenta meg.
Og hva ender dette med!!! Jo da, jeg omfavner musikken og dansen og LIKER det!!! What!!!! Prinsipper kan kastes!!!! Og nå sier jeg det høyt! Jeg elsker bygdemusikk, bygdedans og maser om å få danse mer, MER! Stemning er alt, musikk er ingenting! Og med tanke på russemusikken min, er kanskje dette til det beste?
