Symbiose, over kaffen...

Noen ganger passer bare ting så altfor godt! Som når man ringer for å avbsetille en time, også får man beskjed om at den timen faktisk må utgå, fordi det ikke passa for legen/tannlegen/frisøren... Da er livet symbiotisk!

Det er ei plate jeg har visst om en stund. Det er en forholdsvis nær bekjent av meg som står bak plata; mamman til en gutt i klassa til eldstemannen min :-) I tillegg var jeg så heldig å få jobbe flere uker med henne i høst...

Ingvild Lilletvedt Norstoga heter hun. Det var ikke før i høst jeg fikk vite at hun jobba med ei plate, ei heller visst jeg når den kom ut. Men jeg tenkte, 3 barns mor som meg, med like tett tidsintervall på barna, gård med kyr og ektemann som stadig er på farta... Hmmm kanskje om et par år... Men singelen kom ut rett før jul og selve plata kommer ut 24.januar!

Jeg har ikke fått spurt Ingvild så masse om plata, to mødre, stadig på farta... Enten med en 3-leddet hale, eller med bæreposer stappende fulle av ukens middag, appelsiner og kaffe... Det blir heller et godt smil, -Hei, -Går det bra? -Ja! Hadet!

Heldigvis er vi to damer, på samme sted her i livet, så dette har vi full forståelse for. Som jeg skreiv i et tidligere innlegg, så er det barna som kommer først i våre liv; oppfølging av fritidsaktivter, lekser og omsorg. Det Ingvild har klart i tillegg, er å arbeide seg fram til ei fiks ferdig plate!

Ingvild har hatt en drøm, en drøm om en musikkarriere. Tenk, etter hun ble 3.barnsmor har hun satsa! Jeg er imponert! De fleste skal rekke alt før de får barn...

Det som er så flott, når ei dame, i sånn cirka samme livssituasjon lager plate, så blir den så fryktelig aktuell og nær for meg! Rett før jul kom singelen; "Kaffikoppen", den har en strofe som går igjen; "Det passer ikkje akkurat no"...Det var denne vesle, men betydningsfulle symbiosen jeg ville fram til. Jeg skreiv innlegg om kaffen, min beste venn, Ingvild gav ut singelen "Kaffikoppen". Jammen har kaffe stor betydning, sosialt og mentalt. Det å ta seg tid til en kaffekopp, sammen med et par foreldre, når man kommer for å hente sin håpefulle, lage relasjoner, dele noe man ikke har delt før. Jeg tror kaffe, tidvis er magisk! Så magisk at man kan lage musikk av det! Det er godt å kjenne at man ikke er alene om disse følelsene ;-)  

Sjølve plata til Ingvild heter " Den minste cafeen" og er hennes debutalbum. Musikken er basert på nordisk visetradisjon med litt pop, jazz og bossanova. Det betyr ,at ikke bare vil tekstene falle i smak hos meg, men også musikksjangeren... Det er nesten for perfekt!

 

                                  (Vakker dame i flott og treffende intervju i KK denne uka...)

I tekstene formidler hun historier og tekstene blir betydningsfulle. Jeg tenker at de kommer til å treffe folk midt i hjertet, om historien bare er litt lik, noe en selv eller andre nære, har opplevd. For meg, akkurat nå, tror jeg "Kaffikoppen" vil slå best an, og muligens "Det magiske landet", som handler om et par; stormforelskelse, som går over til hverdagsliv... Tunge overganger, men hverdagslivet kan også være magisk, om man kjemper sine kamper. Dere skulle bare visst, hvor mange harde og tøffe kamper man må ta i et ekteskap... Så mange valg... Men det blir så fryktelig bra, når man er gjennom kampene og kan nyte det man har klart å få til, sammen.

Link til itunes og "Kaffikoppen":

https://itunes.apple.com/no/album/kaffikoppen-single/id786414001?l=nb

Jeg er så heldig å ha delt flere kaffekopper med Ingvild og når det etterhvert viser seg at det betyr noe for henne også, så er det flott! Det er litt spesielt at noen du kjenner gir ut plate, for man vil jo så gjerne at det skal gå dem vel!

Gratulerer så mye Ingvild! Jeg er veldig glad for at du har oppnådd drømmen din... Jeg gleder meg til plate, konserter og framtidige kaffekopper!

Til dere andre... Dette blir årets gavehit fra meg, så har jeg avslørt det!

Livets vann!

 Da jeg ble mor, for første gang, i 2007, var jeg selv 25 år. Ung, rynkefri, naiv, lite ydmyk, opp og ut.

(april 2007, 25,5 år)

Man kan pirke borti mye av det som har forandra seg siden den gang... Det har vært en møysommelig prosess å klare og legge vekk egoet.

Da jeg blei gravid, bestemte jeg og min mann at vi skulle leve ut egoet vårt, før vi ble foreldre! Det resulterte i å sove skammelig lenge i helgene, lite husarbeid, mye World of Warcraft på han, shopping og kafè på meg. Synes i grunn det var en meget god idè, for det er jammen lenge sida en har kunnet sette seg selv foran, i ett og alt!

Nok om det, det er en livsstil å bli vant til det også... Og komme i bakerste rekke ;-)

Uansett. Før jeg gikk ut i min aller første mammaperm, drakk jeg 2 kopper kaffe til dagen. Jeg hadde lovet meg selv å aldri la mine elever oppleve kaffeånde fra den unge vakre læreren sin ;-) Ingen problem!

I løpet av det året med permisjon ble det ikke så mye mer kaffe enn i helgene. Da nr. 2 kom i 2009, merka jeg på sjela, at det trengtes varmt påfyll av energi, et par ganger i uka. Jeg begynte for første gang, å trakte egen kaffe, de dagene det gjaldt. Men da nr 3 kom i 2010, var det første jeg gjorde hver morgen, sette på kaffe og la livets vann, dagens håndfaste og trygge venn, renne.

Idag klarer jeg meg på ingen måte uten denne svarte lykken! Jeg tror jeg skjenker 8-10 kopper kaffe til dagen (mye blir tømt ut, da den rekker å bli kald, mens man fyker rundt og er behjelpelig...)

I perioden etter 3. mammapermisjon, da jeg skulle skysse 3 små i bhg, ei som såvidt kunne gå, en som bare kunne dra seg på magen og en som skravla gikk på kontinuerlig, måtte jeg tidvis, i løpet av dagen, tviholde på kaffekoppen, for ikke å besvime! Jeg ble kjent som den kaffegale av elevene, da min store termokopp alltid var klistra i hånda. Jeg trengte støtten! Da det ble bestemt at en av voksenstandardene på skolen, var å ikke ha med kaffe ut i friminutt eller inn i klasseromma, ble jeg nesten desperat! Jeg brukte laaaangt tid på å bearbeide avhengigheten, men jeg har kommet meg og følger selvsagt skolens reglement, uten problem faktisk!

Jeg påstår ikke at det er sunt å drikke så mye kaffe! Men jeg merker i alle fall ikke noe på kroppen, av det store konsumet. Verken søvnløse netter, skjelving eller sur mage. Det eneste er, at jeg får fytti katta så vondt i hodet uten min venn...

Da alle andre kjøpte kaffemaskin kjøpte vi denne:

 

 

 

 

En elektrisk kaffekvern! Vi drikker jo bare svart kaffe og ikke en kopp av gangen heller, kaffemaskin var uaktuelt. Det er stor forskjell på nykverna kaffe og filtermalt kaffe... Ren nytelse! 

 

Så hva har man blitt siden man ble mor? Mye rart... Men en ting er helt garantert! Jeg har utvikla meg til å bli skikkelig morragretten, med morratryne, morrasveis og kaffekopp, noe jeg lovet meg selv å aldri bli!

 

 

Men som nevnt tusen ganger før, ikke lag deg prinsipper, da treffer du deg selv midt i døra... Og det er ikke så kult,

 

 når kaffeånden slår i mot deg ;-)

 

 

 

Døren låses...

Døren låses,
porten lukkes,
det er gjort for aller siste gang.
 
Gi meg hånden,
før du reiser,
kom og sett deg stille på mitt fang.
 
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.
 
Være sammen,
siden skilles,
det er veien hver og en må gå.
 
La oss ikke,
være triste,
selv om det er oss det gjelder nå.
 
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.

Døren låses,
porten lukkes,
det er gjort for aller siste gang,
 
Om vi siden
aldri møtes,
kan jeg være hos deg i min sang:
 
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.
 
Husker dere denne? Fra Portveien 2? Den er altså sååå klump i halsen!
 

Det har blitt noen farvel her i livet, noen dører å lukke...

-Tryggheim barnehage på Åssida
-Nabovenninnene på Åssida.
- Barneskoleklassa og klasseforstander på Konnerudskole. C-klassen fra 1988-1994.
- Svensedammen ungdomsskolen med lærere, fra 94-97.
- Oldefar Rolf.
- Strøms vgs med lærere fra 97-00.
- Farfar Karl
- Drammen by.
- TSN 00/01 med Chata Rila, Bratislava og slottet...
- Bergen by og alle de flott medstudentene på lærerskolen på    Landås og KM-miljøet.
- Drammen by, for 2. gang, mye sårere denne gangen. Det smerter enda, kanskje mer...

Jeg har møtt mange mennesker mennesker i mitt liv. Mange utrolig flotte mennesker! Som har vært med å gjøre livsveien min lystig, lattermild og trygg. Hvor er de alle sammen, hva gjør de, hvordan er livet deres? Man deler mye av seg selv her i livet, med folk man i grunn ikke vet hvem er lenger. Ettersom alt er i endring har vel de også endra seg. Kanskje man ikke hadde vært så gode venner lenger? Men vit at alle som har vært med å dele kun noen måneder av livet med meg, jeg husker dere, dere har betydd noe på godt og vondt, for meg og jeg ønsker dere alt godt!!!
 
Tida står ikke stille dere... Alt er stadig i bevegelse. Kropp, helse, sinn, folk rundt meg, meninger og familien... Små skritt av gangen, men når jeg ser at forrige innlegg var for over 2 år siden, så har små steg blitt milelange...
 
Det er klisjèaktig at inngang til et nyttår gjør meg stint av ettertanke... Jeg er et menneske som hater farvel mer enn noe annet her i livet. Prøver å unngå det som best jeg kan, på grensa til frekt, men jeg makter ikke alltid følelsesbølgene som kaster seg over meg.
 
Når jeg nå sitter her, første dagen i 2014, har jeg mye å være takknemlig over og jeg har mye og si farvel til. Av de helt nære tingene også. Det elementære...
 
Jeg sier farvel til:
 
-bleiebarn og smokkunger (på mange vis ikke no å grine over, på annet vis litt, likevel...)
-søvnløse netter og tidlige morgener (Nå klarer de seg selv, skrur på barneTV kl 06.00 og tar seg en frukt...)
-Nonverbalt småbarns liv.
- Morgenkaos og 8-arms liv. ( De kler seg selv...)
- Det nyetablerte liv... Jeg må vel innse at etter 7 års ekteskap og 3 unger er vi ikke NYetablerte lenger...
- Å prioritere barnevakt for å ta meg en fest. (Fest gir meg ikke det det en gang gav. Nå vil jeg heller bruke mye tid på ungene og mannen. Hadde aldri trodd jeg skulle mene det men...)
- Å være nyutdanna... 9 år siden til våren, at jeg gikk ut av lærerskolen...
 
Ikke noe av dette er noe jeg sier farvel til med tungt hjerte, enda...
Jeg er heller takknemlig!
 
Det sies at når en dør lukkes, åpnes en ny. Så hva åpnes for meg da?
 
Kort konkludert; -mer tid! Mer tid til meg selv, trening, til mannen min og de gode samtalene, til kvalitetstid som leik og prat med barna, til å utvikle et selvsikkert forhold med elevene mine og til å håndtere hverdagens kaos.
 
Mer tid, i bilder:
 
Ut på tur, skog, fjell, vann og strand:
 

 
 

 
 
 
 
 
 
 

 

Bestiger fjell:
 
 
 
 
 
 
 

 

 
                                                                  Baker fine kaker:
 

 

 

 

 

 

 
                                                                             Sylter:
 

 

Kler oss ut:

 

 

                                                                       Er på kafè:
 

 

 

 

Er i avisa:

 

 

 

Spiller spill:

 

 

Minnes de som ikke er her lenger:

 

 

Lager tradisjoner:

 

 

 

Man prioriterer selvsagt tida forskjellig her i livet. I mitt liv er det familien som kommer først, alltid. Det må jo gå utover noe og det er tid med venner... Jeg håper vennene rundt meg er tålmodig og venter på oss, til barna er så store at de ikke vil være med oss mer... Da skal dere prioriteres igjen, jeg lover!
 
Men nå er det disse som gjelder... ;-)
 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Et  nyttår, småbarnslivet svinner hen, kanskje jeg får mer tid til bloggen. Jeg liker det, å dele med meg...
 
Og du kjente og ukjente venn... Takk for det gamle :-)