De klea!

Ja jammen er det kaldt nå altså!!!  Men jeg kjøpte meg en sånn bærbar dyne med glidelås i fjor. Og den er så deilig, da kjenner man liksom ikke kulda i det hele tatt! Så da kan vi vel vie dette blogginnlegget til klær, mine klær! Jeg har også noe så fornuftig som "bogs", meget varme og vanntett!

Jeg er og den stolte eier av 4 fleecegensere, ei jakke, og masse ullundertøy. Såkalte fornuftige klær. Jeg har også blitt eier av to par joggesko, behagelige bukser, bytta ut bomullssokkene med ullsokkene, bytta ut stringtrusene med "panser"truser. Jeg invisterte til og med i et ullnettingsundertøy, i fjor til 400kr per del! Og ei ullfrotté jakke til nesten 900 kroner! 

Hva har skjedd egentlig? Hvor er de svarte høyhelte støvlettene, fake-pelskåpa og leopardskjerfet?(hvilket jeg faktisk har eid) Det har liksom skjedd noe! Jeg var jo glamorøs! Nå er jeg bare en vandrende ulldott... Det finnes ikke mange leopardskjerf og fake pels her oppe altså. Å pynte seg er heller ikke pynte seg, som jeg er vant til... 

Apropos det; Min første fest her oppe var en nyttårsaften i 2003. Jeg pynta meg som jeg pleide. Holdin strømpebukse, skjørt, vel utringa topp med glitter, glitrende sminke og svarte høyhelte pensko. Ikke no gæærnt med det. Selv om Ånund spurte om jeg måtte pynte meg så veldig. Veldig... sa jeg. Dette er jo helt normalt! For jeg var ikke så veldig pyntete, med tanke på andre by venninner:) Middagen var et spleisekoldtbord hos en kompis av Ånund. Maten var god og folka snille, dog ikke så veldig pynta... Ikke noe som viste spesielt til en nyttårsaften feiring i alle fall. Jeg var et fyrverkeri og det er ikke alltid positivt. Følte meg rett og slett litt dum. Litt sånn -jeg kommer som batman på fest, fordi jeg trodde det var karneval, de andre visste at det ikke var karneval... Da vi kom til festlokalet forstod jeg kanskje hvorfor man ikke pynter seg så veldig her... Festene er nokså uforutsigbare og denne festen var på et grendehus. Det var kaldt, inne og ute og det var UTEDO!!!!! Hallo! Utedo, i 2003!, jeg trodde virkelig det var tøys! Ingen hadde forberedt meg på det! Den lå ikke vegg i vegg med grendehuset for å si det sånn, neida den lå kav bak i evja. "Stien", opptråkka spor i høy snø, var opplyst med fakler bak til utedoen, der inne var det en fakkel vi måtte tenne for å finne doen. Så du kan vel se det for deg, Stine ballanserende på høyhelte støvletter, i leopardskjerf og fake-pels. Mer og mer vinfull utover kvelden, opp og ned med holdin- strømpebuksa. Og for de som har brukt det..., det er jo ikke bare bare å skulle stappe pølsa, ute i 20 minus med en enslig fakkel som kan lyse opp seansen... Så tror dere jeg pynta meg no særlig mer på fest her oppe etter det??? 

Klesstilen har endra seg betraktelig etter at jeg flytta opp hit, man må liksom "blend in". Derfor har jeg en byklesstil og en bygdeklesstil. De flotteste kåpene, støvlettene og smykkene, ligger i Drammen. Mens det varme og sportslige har jeg her. Jeg må le av hvor stor endring jeg egentlig har hatt i klesveien. Bogs og boblekåpe var uaktuelt for bare 2 år siden! Det er rart hvor påvirka man blir av de man omgåes med! Ikke fordi den fornuftige klesstilen er fæl, men bare lite glitrende og glamorøs... Den er jo veldig behagelig denne foruftige klesstilen, så jeg kommer nok ikke til å gå tilbake på det heller. Det er godt å slippe å fryse, men jammen er det godt å komme til byen å virkelig få pynta seg også!

Oppstandelse pga potetskrell...

Jeg var på bursdag i går kveld, og da kom vi inn på dette med bygd/by. De minna meg på et typisk eksempel, som vi har ledd ganske mye av.

Øya mine holdt nemlig på å sprette ut første gang jeg skulle spise middag hos svigers. Det var dekket pent på, med stetteglass og helgeservise. På menyen stod selvfølgelig ”sjav-skøte-elg”, med jordeple(les:potet), kokte grønnsaker(mye fra svigermors åker) og en herlig heimelaga brun saus! Det dufter deilig, vi setter oss alle til bords, tar hver vår potet og begynner å skrelle den. Jeg legger skallet på tallerken, i mangel på skrellbolle. Til min store forskrekkelse ser jeg at resten av denne herlige familien legger skrellet på bordet!!!! Jeg tenker; er ikke dette veldig spesielt… Og mange med meg synes det, der i blant mine venninner og familie som hoderistende hører på hva slags familie Stine har kommet inn i.

Så, etter å ha flytta opp hit da, så sitter jeg på en av de flere jentekveldene vi har her oppe, og forteller om denne rare tradisjonen, om å legge jordepleskalet på bordet. Det er jo alltid gøy å komme med gode historier på kvelder som dette. Så da sitter jeg der, med øyebryna høyt heva, godter meg og venter på gisp, gid og store øyne. Isteden blir det stille som natta og alle kikker på meg. Jeg skjønner jeg er på dypt vann. Svaret er enkelt: ”Ja, det gjer jau me au. Æ kje det vanleg?? Høtt skøn ellers gjera da? Høtt gjer du liksom, puttar det tebakars i kjelen??” Eeeeeh… Ja! Selvsagt gjør jeg det!!!... Vi var vel i overkant av 10 jenter der, og jeg var den eneste som ikke la potetskrellet på bordet! Jeg har blitt en minoritet!!!! I Norge, fordi jeg er fra byen! Men altså, vi ler så vi dævver, hver gang historien blir gjenfortalt. For jeg har liksom blitt hu som ikke legger potetskrellet på bordet. For jeg gjør fortsatt ikke det, og jeg kommer heller aldri til å klare å gjøre det. Søppel på bordet liksom…J

 

Prøver meg på et bilde!

Ja som tittelen på bloggen sier, må jeg jo vise litt av det jeg har lært og opplevd etter at jeg blei bygdekjærring... Og med en gang jeg skal forklare om ting her oppe, legger jeg om til dialekt i hodet mitt. Så da får det som kommer bare komme. 

Her stend eg og svigerinna mi og bakar brau (flatbrød). Fyst kjevlar me deigen tynn, tynn, tynn, så steikar me den på takke. Å koma i havn med ca 50 leivar tek nokon timar, derfor heve eg tenkt at denna prosessen egna seg godt med nokon glas vin, men etter eg flyta upp her har eg alltid amma eller vøri gravid. Men til nest år kanskje! På takka steikar me au den berømte klingen. Ei slags lefse, som me brukar til jolemiddagen, "Fisk og kling".

 Det er vel snart tid for klingbaking igjen. Tror faktisk vi skal stelle fisk og kling i Drammen i år. Søstra mi spiser ikke kjøtt og de andre blir dårlig i magen av ribbe... Bildet er forresten fra i fjor:) og jeg har faktisk min egen takke... Tru det den som vil!!!

Ett år siden sist gitt...

Nå blei aldri mitt aller første blogginnlegg publisert. Men nå tenker jeg å gjøre alvor av min blogg. Både fordi profiloppdateringsfeltet på facebook stadig ble for lite, men også fordi jeg har blitt litt oppfordra til å blogge livet mitt, for at byfisene skal kunne følge meg:) Så nå må jeg komme meg litt inn i dette bloggreiene. Det tar tid gitt!!!