Symbiose, over kaffen...

Noen ganger passer bare ting så altfor godt! Som når man ringer for å avbsetille en time, også får man beskjed om at den timen faktisk må utgå, fordi det ikke passa for legen/tannlegen/frisøren... Da er livet symbiotisk!

Det er ei plate jeg har visst om en stund. Det er en forholdsvis nær bekjent av meg som står bak plata; mamman til en gutt i klassa til eldstemannen min :-) I tillegg var jeg så heldig å få jobbe flere uker med henne i høst...

Ingvild Lilletvedt Norstoga heter hun. Det var ikke før i høst jeg fikk vite at hun jobba med ei plate, ei heller visst jeg når den kom ut. Men jeg tenkte, 3 barns mor som meg, med like tett tidsintervall på barna, gård med kyr og ektemann som stadig er på farta... Hmmm kanskje om et par år... Men singelen kom ut rett før jul og selve plata kommer ut 24.januar!

Jeg har ikke fått spurt Ingvild så masse om plata, to mødre, stadig på farta... Enten med en 3-leddet hale, eller med bæreposer stappende fulle av ukens middag, appelsiner og kaffe... Det blir heller et godt smil, -Hei, -Går det bra? -Ja! Hadet!

Heldigvis er vi to damer, på samme sted her i livet, så dette har vi full forståelse for. Som jeg skreiv i et tidligere innlegg, så er det barna som kommer først i våre liv; oppfølging av fritidsaktivter, lekser og omsorg. Det Ingvild har klart i tillegg, er å arbeide seg fram til ei fiks ferdig plate!

Ingvild har hatt en drøm, en drøm om en musikkarriere. Tenk, etter hun ble 3.barnsmor har hun satsa! Jeg er imponert! De fleste skal rekke alt før de får barn...

Det som er så flott, når ei dame, i sånn cirka samme livssituasjon lager plate, så blir den så fryktelig aktuell og nær for meg! Rett før jul kom singelen; "Kaffikoppen", den har en strofe som går igjen; "Det passer ikkje akkurat no"...Det var denne vesle, men betydningsfulle symbiosen jeg ville fram til. Jeg skreiv innlegg om kaffen, min beste venn, Ingvild gav ut singelen "Kaffikoppen". Jammen har kaffe stor betydning, sosialt og mentalt. Det å ta seg tid til en kaffekopp, sammen med et par foreldre, når man kommer for å hente sin håpefulle, lage relasjoner, dele noe man ikke har delt før. Jeg tror kaffe, tidvis er magisk! Så magisk at man kan lage musikk av det! Det er godt å kjenne at man ikke er alene om disse følelsene ;-)  

Sjølve plata til Ingvild heter " Den minste cafeen" og er hennes debutalbum. Musikken er basert på nordisk visetradisjon med litt pop, jazz og bossanova. Det betyr ,at ikke bare vil tekstene falle i smak hos meg, men også musikksjangeren... Det er nesten for perfekt!

 

                                  (Vakker dame i flott og treffende intervju i KK denne uka...)

I tekstene formidler hun historier og tekstene blir betydningsfulle. Jeg tenker at de kommer til å treffe folk midt i hjertet, om historien bare er litt lik, noe en selv eller andre nære, har opplevd. For meg, akkurat nå, tror jeg "Kaffikoppen" vil slå best an, og muligens "Det magiske landet", som handler om et par; stormforelskelse, som går over til hverdagsliv... Tunge overganger, men hverdagslivet kan også være magisk, om man kjemper sine kamper. Dere skulle bare visst, hvor mange harde og tøffe kamper man må ta i et ekteskap... Så mange valg... Men det blir så fryktelig bra, når man er gjennom kampene og kan nyte det man har klart å få til, sammen.

Link til itunes og "Kaffikoppen":

https://itunes.apple.com/no/album/kaffikoppen-single/id786414001?l=nb

Jeg er så heldig å ha delt flere kaffekopper med Ingvild og når det etterhvert viser seg at det betyr noe for henne også, så er det flott! Det er litt spesielt at noen du kjenner gir ut plate, for man vil jo så gjerne at det skal gå dem vel!

Gratulerer så mye Ingvild! Jeg er veldig glad for at du har oppnådd drømmen din... Jeg gleder meg til plate, konserter og framtidige kaffekopper!

Til dere andre... Dette blir årets gavehit fra meg, så har jeg avslørt det!

Livets vann!

 Da jeg ble mor, for første gang, i 2007, var jeg selv 25 år. Ung, rynkefri, naiv, lite ydmyk, opp og ut.

(april 2007, 25,5 år)

Man kan pirke borti mye av det som har forandra seg siden den gang... Det har vært en møysommelig prosess å klare og legge vekk egoet.

Da jeg blei gravid, bestemte jeg og min mann at vi skulle leve ut egoet vårt, før vi ble foreldre! Det resulterte i å sove skammelig lenge i helgene, lite husarbeid, mye World of Warcraft på han, shopping og kafè på meg. Synes i grunn det var en meget god idè, for det er jammen lenge sida en har kunnet sette seg selv foran, i ett og alt!

Nok om det, det er en livsstil å bli vant til det også... Og komme i bakerste rekke ;-)

Uansett. Før jeg gikk ut i min aller første mammaperm, drakk jeg 2 kopper kaffe til dagen. Jeg hadde lovet meg selv å aldri la mine elever oppleve kaffeånde fra den unge vakre læreren sin ;-) Ingen problem!

I løpet av det året med permisjon ble det ikke så mye mer kaffe enn i helgene. Da nr. 2 kom i 2009, merka jeg på sjela, at det trengtes varmt påfyll av energi, et par ganger i uka. Jeg begynte for første gang, å trakte egen kaffe, de dagene det gjaldt. Men da nr 3 kom i 2010, var det første jeg gjorde hver morgen, sette på kaffe og la livets vann, dagens håndfaste og trygge venn, renne.

Idag klarer jeg meg på ingen måte uten denne svarte lykken! Jeg tror jeg skjenker 8-10 kopper kaffe til dagen (mye blir tømt ut, da den rekker å bli kald, mens man fyker rundt og er behjelpelig...)

I perioden etter 3. mammapermisjon, da jeg skulle skysse 3 små i bhg, ei som såvidt kunne gå, en som bare kunne dra seg på magen og en som skravla gikk på kontinuerlig, måtte jeg tidvis, i løpet av dagen, tviholde på kaffekoppen, for ikke å besvime! Jeg ble kjent som den kaffegale av elevene, da min store termokopp alltid var klistra i hånda. Jeg trengte støtten! Da det ble bestemt at en av voksenstandardene på skolen, var å ikke ha med kaffe ut i friminutt eller inn i klasseromma, ble jeg nesten desperat! Jeg brukte laaaangt tid på å bearbeide avhengigheten, men jeg har kommet meg og følger selvsagt skolens reglement, uten problem faktisk!

Jeg påstår ikke at det er sunt å drikke så mye kaffe! Men jeg merker i alle fall ikke noe på kroppen, av det store konsumet. Verken søvnløse netter, skjelving eller sur mage. Det eneste er, at jeg får fytti katta så vondt i hodet uten min venn...

Da alle andre kjøpte kaffemaskin kjøpte vi denne:

 

 

 

 

En elektrisk kaffekvern! Vi drikker jo bare svart kaffe og ikke en kopp av gangen heller, kaffemaskin var uaktuelt. Det er stor forskjell på nykverna kaffe og filtermalt kaffe... Ren nytelse! 

 

Så hva har man blitt siden man ble mor? Mye rart... Men en ting er helt garantert! Jeg har utvikla meg til å bli skikkelig morragretten, med morratryne, morrasveis og kaffekopp, noe jeg lovet meg selv å aldri bli!

 

 

Men som nevnt tusen ganger før, ikke lag deg prinsipper, da treffer du deg selv midt i døra... Og det er ikke så kult,

 

 når kaffeånden slår i mot deg ;-)

 

 

 

Døren låses...

Døren låses,
porten lukkes,
det er gjort for aller siste gang.
 
Gi meg hånden,
før du reiser,
kom og sett deg stille på mitt fang.
 
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.
 
Være sammen,
siden skilles,
det er veien hver og en må gå.
 
La oss ikke,
være triste,
selv om det er oss det gjelder nå.
 
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.

Døren låses,
porten lukkes,
det er gjort for aller siste gang,
 
Om vi siden
aldri møtes,
kan jeg være hos deg i min sang:
 
For det som er forbi er forbi,
da har jeg noe vakkert og si.
Alltid skal jeg huske det vi delte du og jeg.
Aldri skal jeg glemme, den du var for meg.
 
Husker dere denne? Fra Portveien 2? Den er altså sååå klump i halsen!
 

Det har blitt noen farvel her i livet, noen dører å lukke...

-Tryggheim barnehage på Åssida
-Nabovenninnene på Åssida.
- Barneskoleklassa og klasseforstander på Konnerudskole. C-klassen fra 1988-1994.
- Svensedammen ungdomsskolen med lærere, fra 94-97.
- Oldefar Rolf.
- Strøms vgs med lærere fra 97-00.
- Farfar Karl
- Drammen by.
- TSN 00/01 med Chata Rila, Bratislava og slottet...
- Bergen by og alle de flott medstudentene på lærerskolen på    Landås og KM-miljøet.
- Drammen by, for 2. gang, mye sårere denne gangen. Det smerter enda, kanskje mer...

Jeg har møtt mange mennesker mennesker i mitt liv. Mange utrolig flotte mennesker! Som har vært med å gjøre livsveien min lystig, lattermild og trygg. Hvor er de alle sammen, hva gjør de, hvordan er livet deres? Man deler mye av seg selv her i livet, med folk man i grunn ikke vet hvem er lenger. Ettersom alt er i endring har vel de også endra seg. Kanskje man ikke hadde vært så gode venner lenger? Men vit at alle som har vært med å dele kun noen måneder av livet med meg, jeg husker dere, dere har betydd noe på godt og vondt, for meg og jeg ønsker dere alt godt!!!
 
Tida står ikke stille dere... Alt er stadig i bevegelse. Kropp, helse, sinn, folk rundt meg, meninger og familien... Små skritt av gangen, men når jeg ser at forrige innlegg var for over 2 år siden, så har små steg blitt milelange...
 
Det er klisjèaktig at inngang til et nyttår gjør meg stint av ettertanke... Jeg er et menneske som hater farvel mer enn noe annet her i livet. Prøver å unngå det som best jeg kan, på grensa til frekt, men jeg makter ikke alltid følelsesbølgene som kaster seg over meg.
 
Når jeg nå sitter her, første dagen i 2014, har jeg mye å være takknemlig over og jeg har mye og si farvel til. Av de helt nære tingene også. Det elementære...
 
Jeg sier farvel til:
 
-bleiebarn og smokkunger (på mange vis ikke no å grine over, på annet vis litt, likevel...)
-søvnløse netter og tidlige morgener (Nå klarer de seg selv, skrur på barneTV kl 06.00 og tar seg en frukt...)
-Nonverbalt småbarns liv.
- Morgenkaos og 8-arms liv. ( De kler seg selv...)
- Det nyetablerte liv... Jeg må vel innse at etter 7 års ekteskap og 3 unger er vi ikke NYetablerte lenger...
- Å prioritere barnevakt for å ta meg en fest. (Fest gir meg ikke det det en gang gav. Nå vil jeg heller bruke mye tid på ungene og mannen. Hadde aldri trodd jeg skulle mene det men...)
- Å være nyutdanna... 9 år siden til våren, at jeg gikk ut av lærerskolen...
 
Ikke noe av dette er noe jeg sier farvel til med tungt hjerte, enda...
Jeg er heller takknemlig!
 
Det sies at når en dør lukkes, åpnes en ny. Så hva åpnes for meg da?
 
Kort konkludert; -mer tid! Mer tid til meg selv, trening, til mannen min og de gode samtalene, til kvalitetstid som leik og prat med barna, til å utvikle et selvsikkert forhold med elevene mine og til å håndtere hverdagens kaos.
 
Mer tid, i bilder:
 
Ut på tur, skog, fjell, vann og strand:
 

 
 

 
 
 
 
 
 
 

 

Bestiger fjell:
 
 
 
 
 
 
 

 

 
                                                                  Baker fine kaker:
 

 

 

 

 

 

 
                                                                             Sylter:
 

 

Kler oss ut:

 

 

                                                                       Er på kafè:
 

 

 

 

Er i avisa:

 

 

 

Spiller spill:

 

 

Minnes de som ikke er her lenger:

 

 

Lager tradisjoner:

 

 

 

Man prioriterer selvsagt tida forskjellig her i livet. I mitt liv er det familien som kommer først, alltid. Det må jo gå utover noe og det er tid med venner... Jeg håper vennene rundt meg er tålmodig og venter på oss, til barna er så store at de ikke vil være med oss mer... Da skal dere prioriteres igjen, jeg lover!
 
Men nå er det disse som gjelder... ;-)
 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Et  nyttår, småbarnslivet svinner hen, kanskje jeg får mer tid til bloggen. Jeg liker det, å dele med meg...
 
Og du kjente og ukjente venn... Takk for det gamle :-)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Gode tidstyver og tips til lindring av vannkopper!

Nå var det jammen lenge siden noen hadde fått et innblikk i mitt liv... 

Sommerferien var for kort og regnfull, skolestarten med ny klasse hektisk og tidkrevende, 3 barn i barnehage, semesterstart av barnekoret mitt og trening...

Fulle, men givende dager! I tilleg har jeg tatt tyren ved horna og øker min adjunkt grad med IKT i læring 1 og 2... Terskelen for å ta i bruk det tekninske i undervisninga er litt høy kjenner jeg, men elevene mine skal ikke lide for det. Derfor  må jeg gjøre mitt for å henge med i utviklinga og utvikle meg selv først. Data er jo grunnleggende ferdigehter i alle fag, etter L´06. Så da er det bare å kaste seg i det da. Kanskje en klasseblogg hadde vært tingen, kun for de med passord, i tillegg en mulig motivasjon for å få foreldra på lag også?  Dette skal sterkt vurderers!

Så hvorfor har jeg plutselig tid til et blogginnlegg...? Småbarnshverdagen er uforutsigbar, derfor er jeg hjemme med BasteMinstemann som er forkjøla og har øreverk og TorjusStorebror med vannkopper... Koselig å kunne kose seg med de beste sønnene i verden <3

 

Her er et lite tilbakeblikk fra da TorjusStorebror kom å henta meg og BasteMinstemann på sykehuset... Han ville holde babyen sa han. Jeg og min mann står og snakker litt, så snur vi oss og da sitter han og koser med sn ferske lillebror. Han var så søt, sa han, så han måtte bare kose! Helt herlig! Flaks at kamera er en naturlig del av pikkpakk på barsel!

Vannkopper er ikke morro, verken for den kløende eller den pleiende... Derfor vil jeg lage et innlegg med tips og råd som har funka for oss. Men jeg er ingen lege eller sykepleier, så dette er ikke fagråd, kun løsninger som kanskje kan funke for andre kløende og pleiende også...

 

Dette er jo en blogg om mitt bygdeliv som vanligvis er veldig bra... Men på lørdagkveld fikk jeg medaljens bakside slengt i fleisen. Vi er nemlig så heldig at vi har apotekskap i butikk her... Butikken stenger 20.00 på lørdag og 19.15 oppdaga jeg vannkoppene til storebror...Hvitvask-Sinkliniment var det første som slo meg! Da var det bare å kjøre i hui og hast til apoteksapet, for å reise slukøra ut igjen 2 minutter etterpå... De var tomme!!!!! Men skulle bestille så jeg skulle få det på mandag... Eeheeee... Hva med natt til lørdag, søndag, natt til mandag og mandag formiddag!!!! Takk gudene for internett! Mange timer har jeg brukt for å finne medisinske tips og gode kjerring råd og det vil jeg dele med dere i dette innlegget...

Det første vi gjorde var å gni hele 4 åringen inn med potetmel, det gjøres best oppe i badekaret, eller på et stort håndkle. Det blir søl, fungerte bra! Men måtte gni han inn igjen 2 ganger til den natta...

 

 Mandag klokka 14.10 reiste vi til apotekskapet, der venta vi til 14.20, før hvitvasken kom med Haukeliekspressen... Endelig hadde vi de edle dråpne i hende... Da bare det rett hjem og jumpe opp i et herlig grønnsåpebad! Grønnsåpe er visst bra for betennelser og godt om koppene blir betente. Etter et laaaaangt bad var det opp for å tørke skikkelig og så pensle på hvitvasken med bomullsdott. Da hadde gutten det endelig fint!

Men kvelden og natta er ikke gode altså... I alle fall ikke som vannkoppene får utvikle seg enda mer... Selv med hvitvask hver time fra 20-23, var det ikke godt... Jeg hadde lest noe om at legen gir antihistaminer som klødempende middel for vannkopper, samt at ei venninne tipsa om det. Min sønn har pollenallergi og allergipiller med antihistaminer. Dette er jo medisin jeg vet han tåler og lot han få en pille. Endelig roa han seg og våkna ikke før 07.00 idag tidlig! Kjempe greier! 

 

Idag tidlig var det en ny runde hvitvask, men jeg fikk et tips om klibad... Da skulle jeg ta 3 spiseskjeer kruskakli i en sokk, knyte sokken og la det stå i et glass vann og svelle over natta. Så skulle jeg klemme ut vannet av sokken og i badevannet... Dette skulle visst være klødempende! Supert tips! Det er fortsatt uprøvd,  men skal prøves i kveld, når kløinga tar til igjen... Jeg er spent på resultatet!

Kos, klem, film, frukt, saft, is, spill, lesekrok er også med å få oppmerksomheten bort fra kløinga. Samtidig er det veldig koselig! 

 

Så er det viktig med myke klesplagg... Heldigvis har vi noen bambusklær. Helt økologisk, og super myke! De virker til og med avkjølende, så de er perfekt på en vannkoppfylt kropp! Dette er settet han har, men det er ikke min gutt ;) Skal de klø, må man prøve å få de til å klø utenpå klærne, ellers blir det så djupe sår.

Kalde bad og omslag hjelper også, men det er nokså kortvarig. Kanskje om barna har problemer med å sovne inn, så kan man sitte med kalde kluter til de har sovna. Men det har jeg heller ikke prøvd enda...

Så får vi se hvordan det blir når de to bleiebarna får sine vannkopper, regner med de i alle fall har det innen 2 uker... Og det tror jeg ikke blir like greit, koppene skal helst holdes tørre og i bleie området blir det fuktig, til og med uten bleie... Tenker at det ikke blir like greit som med eldstemann. Det sies også at barn nr 2 og 3 , som blir smitta i huset, får det værre og værre... Vet ikke helt om jeg gleder meg til det akkurat...

Jaja... Nå skal jeg rydde litt, før vi skal bake Torjus valgt kake, så starter vi på middagen, deretter rekker jeg en treningsøkt før jeg reiser på foreldremøte i barnehagen!

Ha en god dag alle! Klemmer fra sykehuset oppi åsen! :)

Døgnet da tida stod stille...

Midt i det som skulle bli gårsdagens blogginnlegg, kom den grusomme beskjeden om bombing i Oslo... Plutselig ble det ikke lenger viktig med middag og dårlig vær. Det ble viktig å få tak på familie og venner. Heldigvis fikk jeg i løpet av en halvtime, vite at alle jeg stod nær var i god behold, mange var i utlandet.

Bombingen var ille, men så kom de første beskjedene om massakren på Utøya. Hadde jeg vært kvalm, uvel og gråtkvalt før, ble jeg i alle fall det nå! Nyhetene stod på fra ca 16.00 og til 00.30... Jeg kjente frykt i kroppen, det iste og det kom aldri nyheter som gjorde det bedre... Jeg tenkte at om det noen gang ble krig i landet var det nok denne følelsen jeg ville fått... Enda var ikke jeg direkte rammet, men følelsen av å ikke være fri,var rett og slett angstfyllt.

I går var det bare å se og se og se på nyheter. Det er fælt å si det, men jo mer jeg så, jo mer distansert ble jeg. Det blei så langt borte, så uvirkelig. Bortsett fra det som skjedde på Utøya, det tok jeg med til sengs og det ble en angstfylt natt... Svett, urolig... Nesten så jeg forventet flyalarm og begynte å tenke beredskap i eget hjem. Barna var merkelig nok, også veldig urolig.

Det jeg våknet opp til dagen etter var mer enn jeg kunne ha forestilt meg. Fra 10 til 84 drept på Utøya, og det har enda økt til ca 10 fler! Hvordan skal man reagere, hvordan skal man få beskrive det man føler... Jeg har ikke sett og ikke lært hva som forventes i en sånn situasjon. Fra land i Midtøsten ser man hylende, skrikende mennesker, springe med halvdøde folk i armene, stimle foran kameraene for å vise hvor ille de har det. For meg virker dette alltid veldig kaotisk og  vanskelig å ta innover seg. Så hva når det skjer så nærme? Jeg er så gla´ jeg bor i Norge, når noe slikt først skulle ramme mitt folk. For en kontroll og tilstedeværelse av politi, helsevesen, statsminister, kongehus og ikke minst medmennesker! Nordmenn er ikke et kaldt folk! Vi klarer å holde hodet kaldt og hjelpe. Til og med ungdommene på Utøya hjalp hverandre, kom med inspirasjon for å holde ut og utførte heltedåder med døende venner i armene! Jeg blir så stolt av å se hva som egentlig bor i vårt folk!

Dagen idag har gått til å få et grusomt overblikk av hva gårsdagen innebar. Idag har alle nyheten kommet meg via radio. Med 3 små i heimen, fra 4 år og nedover, vil jeg helst ikke at de skal se for mye av det grusomme som har skjedd... Tårene har stadig trillet og tørket vekk før barna får se. Tenkte på 2. verdenskrig og den usikkerhet og redsel barna må ha følt av stadig å se noe i øynene på mor og far... 

Til slutt tenkte jeg at jeg måtte ta dette innover meg og gå videre. Ja tårene kunne fortsatt trille, men apatien og maktesløsheten måtte vekk! Så da ble det spill, lese bok, bygge hytte, varm kakao, smil og latter. Det var påtatt kos fra min side, men barna skal få trygge og gode minner, selv om mor sørger innvendig. De skal jo være med å bygge videre, dette vakre landet vårt! 

Så tiden som har stått stille har sakte men sikkert begynt å gå igjen... Og dette skal taes med i historien, oppdragelsen og pedagogikken. Min naivitet er i alle fall skjerpet! Vi skal gå styrket ut av dette, "Come what may"!

Jeg avslutter med teksten jeg skrev i juleinnlegget mitt. Den passer vel bedre enn noen sinne idag, bortsett fra at det handler om jul...;)!

"Det er jol"

For eit augeblikks tid er det stille og fred på den fredlause jord.

For eit døgn eller to må det tie, alle truslar i bomber og ord.

Eit sekund eller to kan du gløyme, at kanskje må jorda forgå.

Det er jol, du har tid til å lengte, til å høyre ditt hjarta slå.

For eit augeblikks tid kan me leva og leike som syster og bror.

For eit døgn eller to kan me samlast rundt eit heimleg og veldekka bord.

Eit sekund eller to kan me gløyme, at kanskje må jorda forgå.

Det er jol, du har tid til å drøyme, og høyre ditt hjarte slå.

For eit augeblikks tid kan du kjenne, ei fred i ditt fredlause sinn.

Men du har ikkje lov til å gløyme, alle inntrykk som pressar seg inn.

Eit sekund eller to kan me vara, før jorda gjeng under i brann.

Ditt urolege hjarte skal banke, for fred mellom alle land.

For eit augeblikkstid skal du knele, for fred på den fredlause jord.

Dine døgn skal du vie til kampen mot bomber og krig og mord.

Det er menneskets framtid det gjeld. 

Til sist vil du kanskje forstå;

i ein stall, i ei fattigsleg vogge, du høyrer Guds hjarte slå.

Fortsett å være stolte, fortsett å snakke og fortsett å kjempe, men fortsett også, å atter la tida begynne å gå!

Til slutt, for dem som fortsatt ikke har forstått: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv..." Sitat fra ei klok venninne og hennes venninne!

Litt lærer, litt sommer og litt bilder

Så var ferien her! Eller sommeravspasering, som det heter for meg;) Jeg er jo lærer og har nå 8 herlige uker, før jeg entrer skolen igjen.

Jeg har en enorm yrkesstolthet og som alle andre lærere kjemper jeg med nebb og klør, når andre "rakker ned på" den fordelen vi har, i den lange "ferien". Det har jo vært diskutert i åresvis, dette at vi har den lange ferien. Og ettersom jeg er lærer "to the bone", lar jeg meg provosere av uvitende utsagn gang på gang... Jeg prøver å ikke la det berøre meg, men det gjør det!

Men nok om det! En sånn diskusjon kan vi ta "in real life"!

Ferien er i alle fall her! Jeg avslutta jo mammapermen i slutten av april og måtte forlate deilige dager med minstemann... Men nå er det bare meg og han igjen! Det er så deilig! Han er så god! Smiler, ler, skravler, kryper, hyler! Åååååh! Så deilige det er med små barn! Nusse og kose i fleng!

Nå er det meg, Baste og kjedelige programmer på TV. Men kun idag. I morra starter jobben med å beise huset. Sommerens store prosjekt, som jeg har tenkt å få ferdig innen Liv skal ut i barnehageferie. Så jeg har 2 uker på meg! Men det skulle jeg vel rekke! De to foregående sommerene har jeg gått høygravid og bidratt minimalt med hus og hage. Det er en enorm frihet og endelig kunne hjelpe til!!! For det er jo litt ok å kunne gjøre ting man vanligvis ikke gjør.

Til en sommerferie hører jo avslutninger med og denne uka har det vært intet mindre enn 3 stk. Kontrastfylte sådan. Barnehage grilling på tirsdag, koravslutning  i kveld også hadde vi tidenes læreravslutning igår...

Som jeg skrev i forrige innlegg så hadde jeg en gjeng dansende elever, der jeg ble svar skyldig i å ha dansa tekno/transe/disco i min ungdom... Og hva tror dere skjer natt til idag?? På lærerfesten... Joda... "Blow your wistle" og Stine blir oppfordra til å danse tekno... GAD!!!!! FLAU!!!! Jeg gjorde det jo... Men HELDIGVIS, trinna satt ikke like løst lenger og det så vel heller stivt og krøkkete ut. Kanskje jeg må skaffe meg en sånn glowstick for å avlede oppmerksomheten fra dansen... Jaja, så trenger jeg ikke gjøre det mer! Morro var det lell! Også kan jeg jo le av det seinere, men ikke idag...

Jeg måtte le litt da jeg så bildene jeg hadde lagt ut, under overskrifta sommer... Torjus har på seg tjukk fleecelue! Sånn er sommeren i fjellheimen! Hahahaha! Faktor 50 og lue!

Så her kommer noen andre deilige sommerbilder av mine gode unger!

Sommer sommer sommer...

Jeg elsker at våren kommer i lange drag her i fjellheimen! Var en tur hjemme igjen forrige helg, og der var det skikkelig sommer. Deilig! Men da blir den liksom så fort over også. Man rekker ikke nyte nykomlinger i blomsterbeddene når alle blomstene kommer på en gang.

Det er deilig å varmt her også, selv om man kjenner trekken fra snøkledte fjell. Det er kalde netter som gjør at tida står litt mer stille her, med tanke på blomster. Eller forrseten... Er det derfor det alltid står litt stille her...

Det er nemlig her man treffer på den typiske nordmann. Han som ikke stresser og er høylydt, han som kaster melkespann for å imponere damer;) Han som er naturlig muskuløs fordi han hogger veden sjøl. Bygdemenn er faktisk eksotiske for byfruer...;)  Bare spør meg og flere til! De danser til og med! Sving og halling. Ikke alle er like villig, men når de får nok innabords er de fleste med. Og da byr de opp alle! Jeg hadde musikk i 8. kl her en dag, og da spilte vi litt jive musikk. Og hva tror du skjedde??? Joda fjortissene reiste seg, uoppfordra og dansa sving!!!! HALLO! Så fortalte jeg at sånn kunne man ikke i byen... Hva danser dere da, spurte de... Ikke like kult å svare tekno og disco... Herlighet så flau jeg ble. Rollekonflikt! På tross av dansing er det likevel møysomhet og en pust i bakken som rår. De er flinke til å ta livet med ro. Nyte øyeblikka. Man kan faktisk lære seg en sånn livsstil. Det var vanskelig å begynne og gå etter hodet og kroppen i stedenfor klokka. Man føler man gir slipp på kontrollen. Men så blir man så mye mer avslappa av det! Man får, hold dere fast, MER tid!!! Og kanskje er det det som får bygdefolket til å leve lenger enn byfolket?

Jeg må jo si, at når jeg sitter med verandadøra åpen i dette øyeblikk, så hører jeg kun fuglekvitter, svake heia rop fra fotballbanen og sus i trærne. Det er jo ikke annet enn avslappende! Jeg får liksom den hytte og ferie følelsen hver dag. Deilig!

Tidligere i vår planta jeg frø. Gulrøtter, tomat, basilikum, rosmarin og agurk. Agurken dævva. Men det andre spirer og gror. Planta jordbær idag og et par nye, litt større tomatplanter... Håper jeg får høstet av grøden!!

Lenge siden jeg har blogga, men fordi jeg skal vaske huset dukka inspirasjonen opp. Husvask er det værste jeg vet! Men jeg kommer nok i havn med det etterhvert!

Til slutt noen bilder av det som jeg meg min hverdagslige balsam for sjela.

Bekken i hagen

Vårens hogst

Farger i hagen

De to eldste i fin uteleik

Utsikt både til fjell og herlige unger