Oppstandelse pga potetskrell...

Jeg var på bursdag i går kveld, og da kom vi inn på dette med bygd/by. De minna meg på et typisk eksempel, som vi har ledd ganske mye av.

Øya mine holdt nemlig på å sprette ut første gang jeg skulle spise middag hos svigers. Det var dekket pent på, med stetteglass og helgeservise. På menyen stod selvfølgelig ”sjav-skøte-elg”, med jordeple(les:potet), kokte grønnsaker(mye fra svigermors åker) og en herlig heimelaga brun saus! Det dufter deilig, vi setter oss alle til bords, tar hver vår potet og begynner å skrelle den. Jeg legger skallet på tallerken, i mangel på skrellbolle. Til min store forskrekkelse ser jeg at resten av denne herlige familien legger skrellet på bordet!!!! Jeg tenker; er ikke dette veldig spesielt… Og mange med meg synes det, der i blant mine venninner og familie som hoderistende hører på hva slags familie Stine har kommet inn i.

Så, etter å ha flytta opp hit da, så sitter jeg på en av de flere jentekveldene vi har her oppe, og forteller om denne rare tradisjonen, om å legge jordepleskalet på bordet. Det er jo alltid gøy å komme med gode historier på kvelder som dette. Så da sitter jeg der, med øyebryna høyt heva, godter meg og venter på gisp, gid og store øyne. Isteden blir det stille som natta og alle kikker på meg. Jeg skjønner jeg er på dypt vann. Svaret er enkelt: ”Ja, det gjer jau me au. Æ kje det vanleg?? Høtt skøn ellers gjera da? Høtt gjer du liksom, puttar det tebakars i kjelen??” Eeeeeh… Ja! Selvsagt gjør jeg det!!!... Vi var vel i overkant av 10 jenter der, og jeg var den eneste som ikke la potetskrellet på bordet! Jeg har blitt en minoritet!!!! I Norge, fordi jeg er fra byen! Men altså, vi ler så vi dævver, hver gang historien blir gjenfortalt. For jeg har liksom blitt hu som ikke legger potetskrellet på bordet. For jeg gjør fortsatt ikke det, og jeg kommer heller aldri til å klare å gjøre det. Søppel på bordet liksom…J